 |
Meny |
:: Hjem
:: Om meg
:: Egne bilder
:: Egne kart
:: NOF
:: World of O
|
|
|
Logg inn |
|
|
|
|
Arkiv |
|
|
|
|
|
|
[2011-08-24] Anders Nordberg |
| Sølv på stafetten, ellers skuffende VM |
| Det er kun noen få dager siden VM var slutt, og årets hovedmål er blitt historie. Livet går heldigvis videre, og med hjemmeværende kone og barn var det også godt å komme hjem. Kanskje har det derfor ikke vært like `tomt` som etter andre viktige mesterskap, men ikke misforstå - jeg hadde lagt ned mye krefter og tanker for dette VM’et, og skuffelsen etter mesterskapet har vært stor. |
Jeg hadde forberedt meg slik jeg ønsket og unngått både sykdom og skader i oppkjøringen. Etter noen dager nede fra høydeoppholdet mitt synes jeg kroppen virket bra, og de siste dagene før mesterskapet startet var jeg veldig optimistisk på egne vegne.
De to kvalifiseringsløpene gikk bra med 4.plass og 1.plass i mine heat. Jeg synes spesielt langdistansekvalifiseringen var tung, men var forberedt på dette både med tanke på høyde, varme og antall dager fra mitt høydeopphold.
Finalene ble ikke på noen måte som jeg hadde trodd eller håpet. På langdistansen fikk jeg en ok start på de første postene, i tillegg var det krevende og morsom orientering. På 4.post bommet jeg stort, og jeg er veldig skuffet over at jeg ikke klarte å ta meg inn raskere på en relativt grei post. Jeg forsøkte å jobbe på videre, men gjorde noen mindre bommer og jeg forsto også at farten min denne dagen heller ikke var den beste. På vei til 13.post brøt jeg løpet – veldig skuffet.
Jeg vet at det kan svinge fort i form, og jeg var fortsatt optimistisk før mellomdistansefinalen. Dessverre ble heller ikke dette noen god dag, og jeg var ikke mindre skuffet over dette løpet enn to dager tidligere. Selv om jeg i VM-sammenheng har lyktes bedre på langdistanse, så er jeg i mitt eget hode en bedre mellomdistanseløper, og det var kanskje på denne distansen jeg hadde aller størst trua. De siste 10 minuttene av løpet var jeg helt uten krefter verken til å løpe eller se på kartet.
Etter de to finalene var jeg ikke sikker på å komme på stafettlaget, men selvfølgelig glad over å få 2.etappen. Før start var jeg innstilt på og uansett åpne skikkelig og hardt, og ikke tenke på hva som hadde skjedd tidligere i uka. Det ble en stor boost å kunne gå ut først med en liten luke til de jagende lagene. Selv om jeg i starten av etappen økte forspranget så gjorde jeg ikke noe topp løp, men det var allikevel mitt beste løp under VM. Thierry og franskmennene var utilnærmelige under VM og tok en velfortjent seier.
Jeg har dessverre ingen gode svar på hvorfor jeg var langt unna min beste form sist uke. Kanskje har høyden eller varmen spilt inn, kanskje er det hodet eller treninga mi inn mot mesterskapet. Jeg føler selvfølgelig at jeg ikke har fått vist frem hva jeg kan, men jeg kan ikke gjøre annet enn å se på resultatene som årets VM-fasit.
Etter mitt åttende VM får jeg selvfølgelig spørsmål om hva et slikt skuffende mesterskap gjør med motivasjonen, og om jeg har tenkt å fortsette satsingen. Jeg behøver kanskje ikke evaluere alt allerede nå, men et dårlig mesterskap, frustrasjon og revansjelyst har ofte vært min beste motivasjon til å trene hardt og prestere enda bedre. Jeg synes også forberedelsene mot dette mesterskapet har vært noen av de aller morsomste og opplevelsesrike noen gang – det er ikke slike ting som er den største drivkraften, men det er allikevel litt fint å tenke på etter et skuffende VM. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
